Feliz Navidad

Julefest, julefest. For en tid! Dette har vært en av de mest begivenhetsrike julehøytidene noensinne. Det hele startet med julebordet til Veronica, som tidligere beskrevet. Så kom julaften hvor jeg pøste på med gaver til familien, etterfulgt av 1. juledag og familiespillekveld (også nevnt tidligere). Men så kommer det morsomste på lenge. Ut på vift annendag jul. Da er man såpass trøtt av familie og ribbe at bylivet frister mer enn svor (nå har jeg alltid hatet julemat og spist taco på julaften i mange år, men det er en annen historie). Annendag jul i Fjorden, det er noe for seg selv. Stod i kø på Cactus i tre kvarter og kom i konflikt med en haug med jenter som var keene på å sloss, men jeg har nesten vært i slosskamp før (se eldre innlegg), så jeg bare latet som jeg ikke skjønte hva de sa, det funket bra.

Videre bar det inn på et klammere stam-utested enn noensinne, folk oppetter veggene. Verri tilbrakte 2/3 av kvelden i vinduet, i følge henne selv. Stod en del der selv, men ble overfalt av en som ble referert til som Baloo, som både lugget meg og kysset meg på hånden. Innmari ekkelt. Etter en god stund oppe i sofaen bestemte vi oss for å ta kvelden og jeg ringte Marianne for å høre hva som skjedde. Moroa fortsatte, nachspiel hos Schau.

Vetle og Veronica tok beina fart og jogget til Breidablikk, med et par stans fordi Verri ikke går på danselinja. Vi fantaserte og så for oss et giganach med alle vennene våre samlet rundt drikka til Schau Senior, og gledet oss stort. Marie slipper oss inn og vi glir galant inn i stuen. Tomt. Så til kjøkkenet. Tomt. Jeg roper til Marie at det ikke er noen her, og er relativt skuffet. Men så hører jeg at det rasler i julepønten på treet (les: kuler i alle farger, pluss sorte), og frem stiger Marianne og storebror Fredrik som hadde glemt seg bak tidenes største julegran (anslår treet til å være om lag 3 meter bredt og 2 meter høyt). Feitaste treet jeg har sett på lenge. Schau Senior hadde hogget det selv.

Natten var enda ung, og det var halvparten av deltagerne på nachet òg. Den andre halvparten var trehuggærn selv og hennes date. Ålreit type, hadde komponert en sang og greier. Den hørte vi på. Også hørte vi på schlagere, drakk sherry med druejus og skravla. Helt fantastisk.

Svake mennesker...

... jeg sier, mimelek med familien. Tradisjon tro har den lille slekten min i kveld hatt en liten spillkveld med Cranium som hovedrett og Kortskalle som en slags dessert.

Følgende er blitt observert:

- min far kan ingen regler
- min mor kan ikke mime "svake mennesker" uten å le så hu griner
- min far lager nye regler underveis
- min bror bruker 15 runder på å gjette Titanic og Bill Gates
- min far tror det er om å gjøre å la motstanderne vinne
- min mor fikk det like problematisk med "grevling i taket" som med "svake mennesker", alle gjettet at det var teletubbies-temaet
- min far fant ut at han helst ville være på lag med bare seg selv, det ble så mye lettere i forhold til miming/gjetting da

Jula er god. Jeg har lagt på meg hundreogførti kilo, jeg sover 2/3 av døgnet, jeg går enten i dress eller joggedress, jeg har endelig fått egen bærbar pc, jeg har endelig fått seng og jeg har ikke brukt kortet siden jeg betalte togbilletten hjem.

Kvise i skjegget

Da var jula på plass, og jeg har reist heimat til Laurvigen. Foreldra har kjøpt ny sofa og broren min har tatt over rommet, men ellers er alt som det pleier. Katten har downs syndrom, det er rotete på badet, pianoet er surt og jeg dusjer ekstra lenge.

I går var det tidenes feiring med julebord hos Verri utti fjorden, tradisjon tro (se bilde). Det var litt av en opplevelse. I morra skal jeg på Hvaltorvet og se hva nytt som er der, og skrape sammen de siste julegavene. Stas blir'e!

Håper å skrive mer jevnlig i tiden som kommer. Er bare at jeg ikke opplever så mye spennende som kan toppe det med løven og antilopen.
Dessuten er det vaskelig med overskrifter. Så jeg tar i dag bare en ting som jeg sitter og irriterer meg over. Vanskelig å påppe.

Keeping up appearances

Så der gikk jeg, etter en lang dag på jobben. Hadde så vidt vært hjemmom for å skifte før jeg skulle i ei litta feiring på Løkka. Er noe med de gatene man går i hver dag. Blir så trygg av seg, mener jeg. Langs med Gardeveien til t-banen, ned trappen til undergangen og bort til østgående baner. Gjør dette daglig. Men denne fredagskvelden skulle ikke bli som de andre dagene.

I undergangen stod det en gjeng med cool kids. Du vet, jack&jones-kledte pubertale 16ogethalvt-åringer med tre skjeggstubber og drita på pappas hjemmebrent. Pirajaer, tissemaur eller løver. Jeg var i allefall antilopen som ble overfalt og forsøkt ranet denne fredags kveld på Majorstuen. Det hele skjedde mens jeg snakket med min duettpartner Madelaine på mobilen, og det var den de gikk etter. Ikke faen, min nye iPhone. Jeg gir meg ikke uten kamp. Eventuelt; jeg løper. Og det gjorde jeg, raskere enn de dagene jeg vet at jeg er for sen til banen og egentlig har pilates med Gerecke. Løp, nærmest svevet, som en antilope, opp trappene og inn på banen. Satte meg ved siden av et knippe østeuropeiske turister, noe som virket trygt der og da.

Men plutselig var kidsa der igjen, kom på langsiden av vogna. En liten av dem smatt inn døren og forsøkte holde den åpen. Men neida, SMOKK lukket den seg, og det var meg og ham nå. En løve og en vakker antilope, på den samme t-banen i retning National. Det er tydelig at løven er et flokkdyr. For nå ser den innmari skremt ut der den sitter og kikker veldig ut av vinduet. Jeg blåser meg opp og henter frem den voksne og vise Vetle, og setter meg tvers ovenfor gutten. "Var det nødvendig? Hva var egentlig greia - er det et problem her?" forsøker jeg, som en slags kommunalt ansatt. "JEG STIKKER DEG I HALSEN MED EN KNIV" fikk jeg som svar.

Så jeg valgte meg en ny plass fjorten vogner lenger frem. Litt av en tur. Plukker opp telefonen, ringer Madelaine igjen. Hun spør hva som skjedde, jeg forklarer, og spør henne hva hun egentlig hørte.

"Nei, det var masse lyder, bråk og uro - men så en veldig høy stemme som skrek NEI, ÆRLIG TALT, VET DU HVA?!"

Så beskyld meg ikke for å ikke beholde den etikkette som er meg belært. Og takk til Oslo Sporveier for at de jævla t-banedørene lukker seg selv om man hamrer på knappen. Skal aldri klage på det igjen.