Keeping up appearances

Så der gikk jeg, etter en lang dag på jobben. Hadde så vidt vært hjemmom for å skifte før jeg skulle i ei litta feiring på Løkka. Er noe med de gatene man går i hver dag. Blir så trygg av seg, mener jeg. Langs med Gardeveien til t-banen, ned trappen til undergangen og bort til østgående baner. Gjør dette daglig. Men denne fredagskvelden skulle ikke bli som de andre dagene.

I undergangen stod det en gjeng med cool kids. Du vet, jack&jones-kledte pubertale 16ogethalvt-åringer med tre skjeggstubber og drita på pappas hjemmebrent. Pirajaer, tissemaur eller løver. Jeg var i allefall antilopen som ble overfalt og forsøkt ranet denne fredags kveld på Majorstuen. Det hele skjedde mens jeg snakket med min duettpartner Madelaine på mobilen, og det var den de gikk etter. Ikke faen, min nye iPhone. Jeg gir meg ikke uten kamp. Eventuelt; jeg løper. Og det gjorde jeg, raskere enn de dagene jeg vet at jeg er for sen til banen og egentlig har pilates med Gerecke. Løp, nærmest svevet, som en antilope, opp trappene og inn på banen. Satte meg ved siden av et knippe østeuropeiske turister, noe som virket trygt der og da.

Men plutselig var kidsa der igjen, kom på langsiden av vogna. En liten av dem smatt inn døren og forsøkte holde den åpen. Men neida, SMOKK lukket den seg, og det var meg og ham nå. En løve og en vakker antilope, på den samme t-banen i retning National. Det er tydelig at løven er et flokkdyr. For nå ser den innmari skremt ut der den sitter og kikker veldig ut av vinduet. Jeg blåser meg opp og henter frem den voksne og vise Vetle, og setter meg tvers ovenfor gutten. "Var det nødvendig? Hva var egentlig greia - er det et problem her?" forsøker jeg, som en slags kommunalt ansatt. "JEG STIKKER DEG I HALSEN MED EN KNIV" fikk jeg som svar.

Så jeg valgte meg en ny plass fjorten vogner lenger frem. Litt av en tur. Plukker opp telefonen, ringer Madelaine igjen. Hun spør hva som skjedde, jeg forklarer, og spør henne hva hun egentlig hørte.

"Nei, det var masse lyder, bråk og uro - men så en veldig høy stemme som skrek NEI, ÆRLIG TALT, VET DU HVA?!"

Så beskyld meg ikke for å ikke beholde den etikkette som er meg belært. Og takk til Oslo Sporveier for at de jævla t-banedørene lukker seg selv om man hamrer på knappen. Skal aldri klage på det igjen.